Virker ultralyd mot katt? Hva forskningen faktisk viser

Ultralydskremmere selges mot det meste – mus, mygg, moldvarper, katter. At en produktkategori er populær, betyr ikke at den er undersøkt. Men nettopp for katt finnes det faktisk publisert forskning, og den gir et klarere svar enn man skulle tro. Her er hva studiene viser – inkludert den som gikk imot.

Hvorfor ultralyd?

Katten hører betydelig mer enn vi gjør. I en klassisk måling fastslo forskerne Rickye og Henry Heffner kattens høreområde til 48 Hz–85 kHz – et av de bredeste blant pattedyr. Et voksent menneske hører på sitt beste opp til omkring 20 kHz, og grensen synker med alderen.

Der ligger åpningen teknologien utnytter. En lyd på 20–25 kHz er påtrengende for en katt og samtidig praktisk talt lydløs for mennesker. Kattens hørsel utviklet seg for å lokalisere gnagere i gresset – den er bygget for svake, høyfrekvente lyder, og en kraftig lyd i det området blir derfor ubehagelig.

Men at en katt hører en lyd, betyr ikke automatisk at den forlater stedet. Det er nettopp dette studiene har forsøkt å finne ut av.

Studie 1: den som ikke viste noen effekt

Den første ordentlige evalueringen ble publisert i The Veterinary Record i 2000. Mills, Bailey og Thurstans testet en kommersiell ultralydenhet i en forsøksarena med ti katter. Kattene ble sluppet inn omtrent ni meter fra enheten, med mat plassert med en meters mellomrom inn mot den.

Resultatet var ikke det produsenten håpet på. Kattene reagerte tydelig på lyden – ørerykninger økte markant (p < 0,001), og de utforsket omgivelsene mindre aktivt (p = 0,043). Men de gikk ikke sin vei. Tvert imot tilbrakte de mer tid innenfor enhetens oppgitte rekkevidde når den var på (p = 0,003).

Konklusjonen ble at enheten hadde begrenset avskrekkende virkning. Kattene hørte lyden, likte den ikke – og ble likevel.

To ting er verdt å merke seg. Studien testet ett bestemt produkt, ikke teknologien generelt. Og den brukte mat som lokkemiddel, noe som er en sterk drivkraft. En sulten katt med mat foran seg er en hardere prøve enn en katt som passerer et bed.

Studie 2: den blindede feltstudien

I 2006 publiserte Nelson, Evans og Bradbury en betydelig større undersøkelse i Applied Animal Behaviour Science. Den var lagt opp som en blindtest: hageeiere fikk tilfeldig enten en fungerende eller en avslått enhet, uten å vite hvilken. Det utelukker at resultatet drives av at den som har kjøpt et apparat, gjerne vil se at det virker.

To forsøk ble gjennomført:

• Forsøk 1, 63 hager over 18 uker: sannsynligheten for at en katt tok seg inn i hagen, sank med omtrent 32 prosent (p = 0,023). Tiden kattene tilbrakte der, sank med omtrent 38 prosent (p = 0,046).
• Forsøk 2, 96 hager over 33 uker: ingen sikker effekt på om katten tok seg inn (p = 0,415), men tiden sank med omtrent 22 prosent (p = 0,002).

Det mest interessante funnet var ikke tallene, men retningen: effekten økte over tid i begge forsøk. Kattene vennet seg altså ikke til lyden – de lærte å unngå stedet. Det er det motsatte av hva mange forventer av denne typen produkter.

Forfatternes egen konklusjon var nøktern: en merkbar, men begrenset avskrekkende effekt, en delløsning snarere enn full beskyttelse.

Studie 3: kameraovervåking i virkelige hager

Den nyeste større studien kommer fra Perth i Australia. Crawford, Fontaine og Calver publiserte i 2018 i Global Ecology and Conservation en undersøkelse av 18 hager der viltkameraer registrerte all katteaktivitet i tre toukersperioder: først med enheten avslått, deretter påslått, deretter avslått igjen. Totalt ble 78 individuelle katter identifisert.

Blant kattene som regelmessig kom tilbake til en hage, sank antallet besøk med 46 prosent når enheten var på, og tiden de tilbrakte i hagen med 78 prosent.

Forfatterne beskrev metoden som en kostnadseffektiv og human måte å redusere uønskede kattebesøk på – men understreket at besøkene ikke opphørte.

Hva blir konklusjonen?

Tre studier, tre ulike svar – men de motsier hverandre ikke så mye som det ser ut. Arenastudien viste at en katt med sterk motivasjon blir værende tross lyden. Feltstudiene viste at en katt som kan velge en annen vei, gjerne gjør det.

Det gir et rimelig samlet bilde: ultralyd reduserer kattebesøk merkbart, men fjerner dem ikke, og effekten er størst for katter uten særlig grunn til å være akkurat der. Det er en delløsning – og slik beskriver seriøse produsenter den også.

Verdt å legge til: disse resultatene gjelder katt. Katters hørsel, atferd og motivasjon skiller seg fra gnageres og insekters, og forskningsbildet for ultralyd mot andre arter ser annerledes ut. Konklusjonene kan ikke flyttes mellom dyregrupper.

Hva påvirker resultatet i praksis?

• Fri sikt. Ultralyd er retningsbestemt og stoppes effektivt av hekker, gjerder, møbler og murer. En enhet som peker inn i en busk, beskytter busken.
• Avstand. Høye frekvenser dempes raskt i luft. Rekkeviddeangivelser gjelder ved fri sikt, ikke gjennom vegetasjon.
• Kattens motivasjon. En katt som må passere for å komme hjem, er vanskeligere å avskrekke enn en som bare utforsker.
• Tid. Effekten bygger seg opp. Feltstudiene viste tydeligst resultat etter flere uker, ikke første dagen.
• Kombiner. Ultralyd sammen med fysiske hindringer og fjernede tiltrekninger – løs jord, matrester, åpne komposter – gir mer enn noe enkelttiltak.

Kilder

• Heffner, R.S. & Heffner, H.E. (1985). Hearing range of the domestic cat. Hearing Research.
• Mills, D.S., Bailey, S.L. & Thurstans, R.E. (2000). Evaluation of the welfare implications and efficacy of an ultrasonic 'deterrent' for cats. The Veterinary Record.
• Nelson, S.H., Evans, A.D. & Bradbury, R.B. (2006). The efficacy of an ultrasonic cat deterrent. Applied Animal Behaviour Science.
• Crawford, H.M., Fontaine, J.B. & Calver, M.C. (2018). Ultrasonic deterrents reduce nuisance cat (Felis catus) activity on suburban properties. Global Ecology and Conservation.